Synes konseptet om flat skatt er svært interessant. I videoen over kan du se Daniel J. Mitchell fra the Cato Institute fortelle om flat skatt (riktignok på en enkel og litt populistisk måte). Han har, sammen med Chris Edwards, skrevet en bok om emne. I “Global Tax Revolution” skriver de om et spennende aspekt ved globalisering: nemlig “international tax competition.” Altså at med den økende mobiliteten og frie flyten av kapital, så har individer/selskaper fått friheten til å investere pengene sine i nasjoner med lave skatter/avgifter. Denne friheten presser stater til å kutte skatter inntekt, investeringer og formue. Edwards og Mitchell utfordrer antiglobaliseringsbevegelsen og argumenterer for at skattekonkurranse bidrar til økt velstand, mer makt til individer til å bestemme over eget liv, eiendom og investeringer og å utbre menneskerettigheter. Forfatterne utfordrer også den amerikanske regjeringen til å - i stedet for å klage om jobber som flyttes utenlands - senke skattenivået og gjøre næringslivet mer meritokratisk.

Lav skatt er selvfølgelig noe å hige etter, og flat skatt er kanskje det ultimate mål.

Jeg lovte tidligere at jeg skulle fortelle om resultatene fra psykologieksperimentet vårt med en gang vi hadde de. Pga isstorm og strømmangel og andre saker tok det litt lengre tid enn ventet. Vi snek altså i linjer for å se hvordan folk reagerte (hvor ofte vi ble konfrontert). Vi prøvde også å se om det var en forskjell mellom reaksjoner basert på kjønnet til køsnikeren. Resultatet er her:

Folks reaksjoner er moderate/milde. Totalt viste 38 % av forsøkspersonene våre ingen reaksjon og bare 10 % konfronterte køsnikeren. De siste 52 % viste en viss reaksjon, men valgte å ikke konfrontere snikeren. Vi hadde laget en skala fra 1 til 10 (hvor 1 representerer ingen reaksjon og 10 er en ganske heftig reaksjon). Typetallet for alle snekede linjer var 1. Angående forskjellen mellom kjønnende, så forteller tallene våre oss at forsøkspersonene var mindre villige til å konfrontere køsnikeren om dennne var kvinnelig. Andelen protester var faktisk 8 % når køsnikeren var en kvinne. Likeså steg den til 12 % i de tilfellene hvor køsnikeren var en mann.

Vi fant altså omtrent det samme som Stanley Milgram fant i en lignende undersøkelse.

Jeg synes det er utrolig at bare 10 % faktisk protesterer om noen sniker i linjen foran dem. Det sier noe om mennesket, at vi i stor grad forsøker å unngå konfrontasjoner. Det henger sammen med hva Milgram fant ut om “Obedience to Authority” i et annet kjent eksperiment: at 97,5 % av oss ville gitt en uskyldig person et 300 Volts støt om vi ble bedt om å gjøre det (og selv om vi var fullstendig klar over smerten og farene). Så mange som 65 % ville fortsatt til 450 V.

Eksperimentet med køsniking er på mange måter fascinerende, fordi vi som utførte eksperimentet ikke representerer en autoritetet. Vi er bare en annen “mann i gata.” Likevel er det kun et fåtall som protesterer når vi bryter sosiale normer og regler for hva som er akseptabelt. Synes det er litt skuffende.

Via Freakonomics fant jeg denne interessante artikkelen om The Dark Knight og bruk av game theory i den. Den anbefales for alle som har sett filmen. Artikkelen linker også til andre artikler om game theory. Jeg synes det er en svært artig “vitenskap” og at det er enkelt og gøy å sette seg inn i.

Fabian Stang brukte fredagsnatten til å storme et snuskete, hemmelig bordell. Hadde vi hatt offentlig godkjente bordeller, i stedet for å jage industrien under bakken, hadde ikke dette skjedd.

Karen Helene Ulltveit-Moe vil ikke gi ulønnsomme bedrifter store summer for at de skal kunne vakle videre. I dag ble det offentliggjort at Detroits tre store får en redningspakke på 17,4 mrd dollar. Det er synd.

Som Ulltveit-Moe sier, “- For bilindustrien kan en konkurs betyr at nye investorer, ny kunnskap og nye ideer kan gi grunnlag for virksomhet som tenker ut i fra samfunnets behov med andre type biler. Det kan være at det for eksempel blir lettere å legge til rette for produksjon av miljøvennlige biler.”

Det er ikke fornuftig å betale for at noen skal fortsette med bedrifter som ikke er bærekraftig. Dessverre tenker ikke regjeringer over dette i jakten på kortsiktige gevinster (arbeidsplasser) og stemmer.

Oppdatering: Jan Arild Snoen har skrevet en svært leseverdig artikkel om “luftslott” og “kreativ destruksjon”.

Vi hadde altså vår første skoledag på en uke i dag. Det ble en slapp dag, spesielt etter at det ble meldt over høyttaleren at i morgen er skolefri. Det kommer nemlig en snøstorm i kveld/morgen tidlig og 10 inches (25 cm) snø er ventet. Herlig.

Det beklages at ingenting har blitt postet her på en stund, men både internett og elektrisitet har vært luksusgods her i området den siste tiden. Det har vært en spennende uke. Sist torsdag kom en isstorm til New England. I motsetning til snøstormer, så er isstormer ganske uvanlige her. Det var akkurat “perfekt” temperatur til at masse is satte seg fast i trær og det resulterte i brukne telefonstolper og blokkerte veier over hele New England. Over 1,2 millioner hjem og foretak mistet strøm. Altså ganske mange. We made the national news; her,  her og her (i tillegg til linken ovenfor) kan du lese om katastrofen generelt og her kan du lese om byen min spesielt. Mange fikk strømmen tilbake i løpet av et par dager, mens andre (vi feks) fikk den tilbake etter helgen og atter andre fremdeles venter. De lokale butikkene som selger generatorer ble utsolgt i løpet av de første timene på fredag, og innen helgen var omme var det umulig å skaffe generatorer i New Hampshire, Massachusetts, Rhode Island og Connecticut.

Det var et litt rart tilfelle, isstormen traff omtrent bare byer med en viss høyde, så flere av townsene i nærheten var bokstavlig talt uberørte.

Min lille by har akkurat opphevd vår unntakstilstand. Skolene og andre offentlige bygninger har ikke vært åpne siden torsdag. Den videregående skolen fikk tak i generatorer ganske kjapt og ble omgjort til et slags tilfluktsrom hvor alle kunne få gratis varme måltider, nyheter, en seng å sove i eller en helsesjekk.

Det var en artig opplevelse å være uten strøm. Ganske strevsomt til tider, men artig. Til tider var det litt lite å gjøre, så fikk loggført noen avsnitt da minnene var friske - for hånd vel å merke!. Det ble ganske langt, men gjengir de her:

Fredag: Ting ser ganske mørkt ut nå. Bokstavlig talt. Hele ukenb var stormen ventet, men likevel var det overraskende da strømmen gikk i går kveld. Det var relativt sent på kveld, så etter å ha sjekket at det ikke bare var vi som manglet strøm, gikk vi til sengs. Varmen var altså vekke, så vi fant frem det vi har av ekstra epper og pledd og forberedte oss på en kald natt. Morgenen etter ringte vekkerklokken som vanlig klokken 6.30. Som vanlig tvang jeg hodet mitt opp fra puten og lente meg over nattbordet for å slå på lampen. Men den nektet å lyse. Siden hele byen er uten strøm, la jeg hodet godt til rette på puten igjen. Det kom ikke til å bli noe skole i dag.

Etter å ha fått to timer ekstra søvn våknet jeg igjen, Da jeg kom ut i nstuen var resten av familien i full gang med å toaste brødskiver i peisen. Med ost ble det ikke verst. Vann var et verre problem. Vi får vannet vårt fra en brønn på eiendommen, men den elektriske pumpen fungerte naturligvis ikke. Veien vår, og de fleste i området, holdt på å bli ryddet for træt, så vi måtte staffe tørsten et par timer. Det er en stund siden vi handlet sist, så vi fant bare litt lunken eplecider i kjøleskapet.

Da veiene åpnet dro min vertsfar sporentreks til butikken (i en annen town med strøm) og hamstret vann. Jeg dro til kjæresten min for å nyte fridagen,. Vi satt foran peisen for det meste av dagen ig bare slappet av. Da vi kjørte ut for å utføre et ærend ble vi vitne til at en telefonstolpe brakk i to rett foran oss og deiste ut i veien. Det var ganske spennende, det bidro til øke “The Day After Tomorrow”-følelsen jeg hatt i hele dag.

Senere fant min vertsfar ut at skolen han jobber på har strøm, så hele familien dro bort der for å dusje. Det var fantastisk, selv om det var en skikkelig stygg skoledusj. På veien hjem stoppet vi i en nabotown for å spise middag. Isstormen ser ut til å ha vært svært selektiv; i nabobyen var det relativt tørt og alle hadde strøm. Uansett, det var godt med et varmt måltid.

Nå sitter jeg og skriver dette - for hånd(!) - foran peisen, i lyset fra to stearinlys. Vi lever i en liten 1800-tallsboble - spesielt om man ser bort i fra bilene og mobiltelefonene - og ordet på gaten er at det kommer til å vare et par dager. Det er ganske interessant å tenke på hvor viktig strøm er for oss og hvor flinke de var i tidligere århundrer, ikke bare til å arbeide uten strøm, men også til å underholde seg selv. Brettspill tegner seg til å bli en viktig del av mitt liv de neste dagene.

Natten blir nok djevelsk kald, men satser på at jeg er i live morgen så jeg kan fortsette å fortelle.

Lørdag: Det er kaldt. Ikke kjølig. Kaldt. Så kaldt at et visst j-ord nesten får debutere på bloggen min. Da jeg våknet i morges, krøp jeg ut av soveposen, dyttet dynen og de tre pleddene til side og satte føttene på teppet. Det første jeg merket var at rommet var grisekaldt og at jeg burde få på meg mer klær asap. Det andre som slo meg var at teppet var iskaldt, altså måtte romtemperaturen være meget lav (for å si det mildt). Jeg kledde på meg i en fart og gikk ut i stuen. Der fikk jeg fire nyhetere, inkludert tre gode: 1) Min vertsfar hadde vært på Dunkin Donuts og kjøpt varm kakao til alle, 2) Min vertsmor hadde kokt vann over peisen, så vi kunne vaske oss med varmt vann, 3) De hadde målt 36 fahrenheit (ca 2,5 celsius) på rommet deres kl 8, og det kom til å bli kaldere, 4) Det kom sannsynligvis ikke til å noe skole før onsdag.

Nå, klokken ti om kvelden, sitter jeg foran peisen og kan se frostrøyken fra pusten min. Jeg har tre lag både oppe og nede og et ekstra par sokker. Pluss et pledd. Likevel er jeg langt ifra å være varm. Jeg burde kanskje hente en genser til, men kroppen min har veldig liten lyst til å bevege seg. Det er altså svært kaldt.

Jaja, nok syting. Ting er ikke bare elendighet her, langt ifra. Jeg har vært på sesongens første christmas party. Det var med AFS. Måtte kjøre en times tid, men det var definitivt verdt det for å få oppleve et sentralvarmeanlegg igjen. Etter å ha pyntet (og fortært)  kaker, deltok jeg i mitt livs første yankee swap. Følg linken for utfyllende forklaring, men kort fortalt er det en ordning/lek for å bytte gaver. Artig. Mange folk hadde med seg ting fra sitt hjemland og jeg endte opp med en boks assorterte nøtter pluss to kortstokker med ulike motiver fra “Schöne Österrich”. Man skal jo ikke være utakknemlig, men synes jeg kunne vært noe heldigere. Uansett så var det kjekt. Etterpå sang vi julesanger, før det bar tilbake til vårt kalde hjem.

Der ble vi ikke lenge, lengselen etter et varm, ordentlig måltid ble for stor. Skolen min har blitt omgjort til et slags tilfluktsrom (shelter), hvor alle kan få frokost, lunsj og middag. (Townen har altså skaffet en generator). Det benyttet vi oss av, før jeg dro til en naboby for å se min bedre halvdel opptre i Nøtteknekkeren. Alltid kjekt å se Nøtteknekkeren, selv om jeg hadde glemt å ta av stilongsen og dermed formelig satt og glødet i to timer. Ironisk at jeg skulle bli kokvarm ppga en isstorm…

Nå sitter jeg altså foran peisen og lytter til min vertsfars snorking (som opprinner i rommet hans, sikkert 20m ned i gangen. Imponerende). Peisen holder på å dø ut og mobilen min like så. Tror jeg kryper ned i soveposen snart.

Slik gikk altså dagene. Men den neste kvelden fikk en venn av meg strøm, så jeg køyet hos ham de neste to nettene. Good times. Vi bygget blant annet et “pepperkakehus” av kjeks. Ble skikkelig bra.

Ellers er det skole i morgen. Litt nedsig, haha, men veldig kjekt med bre fire dager igjen før ferien starter! (Vi går på skole på lille julaften her. Litt drøyt, men skal stille opp).

Leste nettopp en veldig bra artikkel. Ville bare anbefale den. Av Jagdish Bhagwati.

Psykologilæreren vår lar oss slå oss løs og bruke alle våre kreative ideer. Nå skal vi lage vårt eget psykologiske eksperiment. Vi i min gruppe bestemte oss for å sjekke folks reaksjon på køsniking. Vi ble inspirert av Stanley Milgrams eksperiment om dette fenomenet. Her kan du lese om flere spennende psykologiske prosjekter, er mye interessant der. Vi tilbragte noen timer på mall’en i dag og fikk sneket i en god del køer. Man ville jo tro at de fleste reagerer om en 17-åring som meg bare sier “excuse me” og stiller seg foran dem i køen. Riktignok var det noen som ba meg komme meg bakerst i køen, men de fleste lot det passere uten å konfrontere meg. Prosjektet skal i teorien være ferdig om ca 10 dager, skal sørge for å legge opp resultatene da.

Ellers har den første snøen falt her. Det vil si, det er første gang den blir liggende. Er fint, satser på at det kommer mer. Men nå begynner også den virkelig kalde tiden, med minusgrader de fleste dager frem til begynnelsen av mars tror jeg.  Jaja, skal nok overleve.

Vox Populi forteller følgende historie fra Florø:

En kjent og avholdt mann i lokalsamfunnet, journalist Rolf Orheim, ønsket etter sin død å bidra til at pasienter kunne få det noe bedre når de skulle transporteres over lange avstander. På grunn av sin alvorlige sykdom, måtte han ofte transporteres mellom Florø og sykehuset i Førde, ca. 6 mil unna.

Etter hans død, ble det istedet for blomster, gitt en gave til ambulansetjenesten. Gaven innebar innkjøp av 2 stk Tempur-madrasser for å bedre komforten til de syke. Dette har fungert veldig bra. Til nå.

Ambulansesjef Sægrov ved Helse Førde har hatt en kritisk gjennomgang av ambulansetjenesten. Og de 2 Tempur-madrassene i Florø-ambulansen, utgjør et så grovt avvik likhetsprinsippet at de må ut. Og bare brukes i helt nødvendige tilfeller.

– Standardmadrassane vi har i dag er definert som gode nok. Det skal ikkje vere slik at pasientar frå Årdal skal ha mindre komfortable madrassar enn dei i Flora, seier Sægrov.

Misunnelse eller rettferdighet?