I dag måtte vi (fotballaget) dra fra skolen tidlig, klokken to, for å dra til Westfield State College hvor Monson Mustangs ventet klokken fem. Etter at vi ble district champions i Central Massachusetts, skulle vi spille semifinale i state championships. Det var nesten to timer unna, men vi hadde faktisk en stor og herlig buss - med toalett - så det var en meget behagelig tur. Det var definitivt verdt det, vil tippe ca 500 hadde møtt opp for å see oss på den herlige kunstgressmatten Alumni Field.

Det var et par minusgrader og vind, så ikke helt ideelt. Uansett, vi visste at laget var godt - de ble tross alt district champions i Western Mass 08 i helgen. De startet utrolig bra, vi stod i mot massivt press den første halvtimen. Men så tok vi over mot slutten av omgangen og seks minutter før pause driblet den ene spissen vår litt på toppen av 16meteren før han klinket den nede til høyre for keeper. Det var stor glede og ståhei. Men det skulle ikke vare lenge; to minutter før dommeren blåste av 1. omgang scoret the Mustangs etter litt klabb og babb i feltet etter en corner. Kjipt.

Etter pause kom vi tilbake med friskt mot og vi dominerte stort sett hele omgangen, dog dessverre uten at noen mål ble scoret. Så etter 2×40 minutter var stillingen 1-1 og det var duket for ekstraomganger (på 10 min hver) og sudden death. Det ble to meget intense omganger, begge lagene var nervøse og turde ikke å ta de helt store sjansene. Likevel kom begge lag til muligheter, men uten resultat.

Etter 100 minutter på banen var jeg så sliten at jeg hadde mest lyst til å legge meg ned og innta fosterstilling for å vente på våren. Men dette måtte jo avgjøres på en måte, og det er jo det vi har straffekonkurranse til. Vi stilte lydig opp i midtsirkelen og så våre lagkamerater gå rolig opp til krittmerket en etter en. Begge lagene scoret sine første, så reddet vår keeper før vi scoret igjen; stillingen var 2-1 til oss. Men så scoret de og vår mann skjøt rett på keeper: 2-2 etter tre straffer hver. Det så litt lysere ut da begge lag hadde tatt sin fjerde straffe; vi scoret og keeperen vår reddet igjen. De satte sin femte og siste straffe, noe som satte meg i en litt presset stilling. Stillingen var 3-3 og jeg var siste straffetaker. Om jeg satte den, ville vi vinne.

Jeg kan egentlig ikke huske så mye hva jeg tenkte før dommeren fløyte signaliserte at alt var klart. Jeg visste at jeg var fullt kapabel til å score, men likevel var det FANTASTISK å se ballen gå i nettet bak keeper. Enda bedre var det kanskje da jeg snudde meg og så alle lagkameratene mine (pluss enkelte overivrige supportere som hadde stormet banen) løpe mot meg i gledesrus. Det var et herlig øyeblikk jeg alltid vil huske. Både AFS og Norge ble lovprist og alt var fryd og gammen. Det var ekstase. Det hele, pluss et kort intervju med meg, ble forresten filmet av lokal-tv, så jeg har akkurat sett meg selv på kveldsnyhetene. Jeg kommer til å linke til et par artikler i morgen.

Optimismen er stor foran lørdagens finale. Entusiasmen her er fantastisk, både blant lagmedlemmer og andre tilknyttet til skolen. Gratulasjonsmeldinger tikket inn, inkludert 2 fra tidligere elever med skolen min som var veldig glad på lagets vegne (den ene av dem har jeg forresten aldri møtt). Her har man virkelig school pride. Det er vanskelig å beskrive atmosfæren, men jeg skal forsøke ved å sitere en beskrivelse av facebook-eventet for kampen vår i dag. Hele greien er en word-side lang, så jeg vil bare sitere noen avsnitt jeg synes er spesielt bra:

Surely, we danced on Sutton, establishing early that we were the team to beat. Yes, we then overcame Douglas clinching our first playoff shutout. And although it is true that we beat Maynard 2-0, could you not sense the competition of the game? The time has come when no longer is any game a guarantee. No longer can we assume that every game is a win.

This is more than a game. This is a challenge and I challenge each and every single one of you to come on Tuesday. Come dressed in blue superfan shirts, artistic face paint and any clothing you need to stay warm. But when you come, I challenge you to cheer the entire game. Disagree with the referee, taunt your rivals, but most importantly, cheer for those boys whom you undoubtedly love and cherish. Cheer for those seniors who cannot bear losing. Cheer for your friends whom you cannot bear to watch lose. There are times when victory can only be achieved in numbers. I ask you to join hands, join voices, and join hearts on Tuesday evening, for without you, our beloved superfans, nothing can be accomplished.

One Love. One Legend. One Bromfield.

Dette ble altså skrevet av en elev før kampen. Og han ble adlydt; folk kom i massevis med ansiktsmaling og rustninger (siden vi er the Trojans). Det er helt fantastisk. Jeg gleder meg til lørdag.

Oppdatering: “Nordgreen’s blast low left corner, which slipped past Mustangs goalkeeper Mike Ketterman, was the deciding score, and it touched off a wild celebration for Bromfield.” Her og her er to artikler. Her er et intervju av en av motstanderne våre.