Noen ganger begynner jeg å lure på hvorfor jeg gidder å oppdatere meg på norske medier og norsk politikk.

Per-Kristian Foss påpekte at vi må passe oss for xenofobi: – Det har visse likhetstrekk med mellomkrigstidens frykt for andre minoriteter, i dette tilfellet jøder.

VG forenkler, og hjelper Siv med å leke offer. Plutselig er debatten vridd om til å handle om hvordan PK sammenlignet angrepene på jødene med Siv Jensens utspill i det siste – noe han aldri sa.

Forrige uke sa tidligere likestillingsminister Karita Bekkemellem at både omskjæring og hijab var virkemidler brukt til å undertrykke kvinnen – noe som i hvert fall er sant i første tilfelle og ofte i det andre også. Hun fortsatte med å si at man dermed kunne plassere dem i samme kategori: – Jeg har faktisk lyst til å sette dette i den samme kategorien.

Da ble det bråk. VG forenklet ved å melde at hun “sammenlignet” de to og lot Fakhra Salimi bli sitert på at “Karita er mentalt omskåret.”

Det hele gjentar seg med jevne mellomrom. Erna syter om at Jens lyger. Jens svarte, meget voksent, at “det er dere som er eksperter på skitten valgkamp.” Giske klagde om skitne angrep fra Henrik Asheim. Siv Jensen måtte beklage etter å ha sagt at Kolberg brukte Zimbabwe-metoder.

Det er allerede nok klaging og syting blant politikerne, men når massemedia overdriver, forenkler og hauser opp blir saken sjelden mye bedre og det er dumt for debatten. Jeg håper inderlig det blir bedre frem mot valget.

Anders Giæver har faktisk en bra post om anti-sionistiske jøder. Han forteller om Neturei Karta, en gruppe jøder som ikke bare lar være å anerkjenne Israel, men som også mener at Israel er en elendig representant for verdens jøder. De deltok i en demonstrasjon for fred på Gaza-stripen i Boston sentrum sist lørdag, en demonstrasjon jeg faktisk så.

Er viktig å huske på at verden ikke er like svart/hvit som norske medier kan få deg til å tro.

BT har skrevet en artikkel om at politisk satire kan fungere.

“Politiske kommentatorer mener Tina Feys parodier av Sarah Palin kan påvirke presidentvalget til Barack Obamas fordel.”

Oh really?

Vi vet det er høst når bladene begynner å falle og skattelistene snart kommet på nett. Tusenvis av nordmenn, spesielt journalister, gjør seg klare til å snoke i andres saker.

Dagbladet skrev i fjor: “Offentliggjøring og generell åpenhet rundt skattelister og økonomiske forhold, er vesentlig for at vi skal kunne sette et kritisk søkelys på og holde en offentlig debatt om virkningene av skattesystemet og ulike regjeringers politikk.”

Deres kritiske søkelys gir oss essensiell informasjon som hva guttene i DumDum Boys eller Aylar Lie tjener. Kanskje redaktørene i Dagbladet ser på slike artikler som sunnhetstegn for demokratiet, men for meg er det uinteressant tull. Vi får slettes ikke noe kritisk søkelys på regjeringen. Jeg er sikker på at Skatteetaten klarer å gjøre jobben sin uten å måtte legge ut all mulig informasjon om alle nordmenn.

Offentliggjøring av skattelistene er helt forkastelig, totalt unødvendig og en våt drøm for identitetstyver.  Skattebetalerforeningen sier nei til kikking, skriv under her om du er enig.

Siden Aftenposten kjørte det som hovedsak sak i A-Magasinet 3. oktober har “Ali-saken” blusset opp igjen. Ambulansearbeider Erik Schjenken forteller om hvordan han og hans kollega opplevde hendelsen. Han sier han gjorde en medisinsk feilvurdering, og at det var derfor Ali ikke bli med i ambulansen – ikke fordi han er svart. Dette er en logisk forklaring. Men mediene hev seg over saken, og – mye takket være Kohinoor Nordberg – dømte begge ambulansearbeiderne som rasister og selve inkarnasjonen av ondskap. Skyldig inntil det motsatte er bevist var tydeligvis mantraet.

Vel, nå ser det ut til at det motsatte er bevist. Bilder viser at Ali Farah stod oppreist før ambulansen dro. Ambulansearbeiderne mener at Ali virket aggressiv. Schjenken mistenkte med en gang at Farah var ruset – og det viste seg at Farah var påvirket av hasj. Ifølge ambulansearbeidernes “Bibel”, PreHospital Trauma Life Support skal ambulansearbeidere bestemme seg for å dra til akutten eller legevakten i løpet av 15 til 30 sekunder. Det var under disse sekundene det gikk galt. Ambulansearbeiderne stiller diagnosen lett hodeskade og hjelper Farah opp for å ta ham til legevakten. Det er da Farah åpner smekken og begynner å urinere. Han treffer Schjenkens kollega. Schjenken opplever dette som en provokativ, bevisst handling og de bestemmer seg for ikka å ta med Farah. Det var en feil avgjørelse, og det er selvfølgelig meget trist at Farah ble skadelidende på grunn av den feilvurderingen. Men vurderingen var kun medisinsk, og ikke vurdert utfra etnisitet. De mange som har angrepet ambulansearbeiderne for rasisme har gjort det på elendig grunnlag.

Når det i tillegg viser seg at vitner har løyet og avgitt falske forklaringer, gjør det anklagene enda mindre troverdige.

Mediene har ikke bare vært udugelige i denne saken, de har dømt to individer og gjort feilen deres enda tyngre å bære.

Noe overraskende, så har hovedpersonen, Ali Farah, valgt å motsi Schjenkens påstand om at sistnevnte ikke er rasist. Dette med en kronikk i Ny Tid, kalt “Slik jeg ser det”. I fjerde avsnitt skriver han:

For meg fremstår du som en selvopptatt mann som leker russisk rulett med livet til andre mennesker og familier. Nå som du nesten er i garnet, så prøver du å framstå som offer?

Jeg synes alle som jobber for å redde liv er alt annet enn selvopptatte. Det er dristig og drøyt av Farah å kalle medisinske vurderinger for “russisk rulett med livet til andre mennesker”. Det er dessuten helt riktig at Schjenken er et offer, han har som sagt blitt dømt uten dom av den fjerde statsmakt. Videre:

Men for å forklare hvorfor jeg, ja, mener at du er en rasist i en større sammenheng: Det er ikke for at jeg ikke tror du ikke har gjort noen noe godt i livet. Tvert imot så lever jo store deler av Vesten på gamle koloniers elendighet.
Kolonitiden fortsetter. Dere lever som grever her. Kanskje er det naturlig, men dere lever også som grever i Afrika og Asia og alle andre steder dere drar også. Selv om dere sjelden lærer dere språket eller integreres i kulturen. Det er sant at også noen svarte lever slik. Noen kinesere, noen arabere, noen pakistanere og så videre, og at noen få hvite er veldig fattige…

Det er meget spesielt å gjøre denne saken om til angrep på kolonitiden. Farah stiller også spørsmåltegn ved om Schjenken virkelig har det så dårlig med seg selv etter hendelsen.

Det virker som et desperat – og helt unødvendig – forsøk på å opprettholde rasist-anklagene mot Schjenken. Det er synd at Farah føler seg undertrykket og rasistisk behandlet, men det er feil å gi skylden til Schjenken og makkeren hans.

Flere andre gir sin støtte til Schjenken og kritiserer Farahs kronikk. Tomprat skriver: “Det er menneskelig å feile. Uansett hudfarge.” Godt sagt, synes jeg.

Klassekampen skriver om saken og setter lys på at Farah kritiserer den hvite man som en identitet – altså bedriver rasisme.