Synes konseptet om flat skatt er svært interessant. I videoen over kan du se Daniel J. Mitchell fra the Cato Institute fortelle om flat skatt (riktignok på en enkel og litt populistisk måte). Han har, sammen med Chris Edwards, skrevet en bok om emne. I “Global Tax Revolution” skriver de om et spennende aspekt ved globalisering: nemlig “international tax competition.” Altså at med den økende mobiliteten og frie flyten av kapital, så har individer/selskaper fått friheten til å investere pengene sine i nasjoner med lave skatter/avgifter. Denne friheten presser stater til å kutte skatter inntekt, investeringer og formue. Edwards og Mitchell utfordrer antiglobaliseringsbevegelsen og argumenterer for at skattekonkurranse bidrar til økt velstand, mer makt til individer til å bestemme over eget liv, eiendom og investeringer og å utbre menneskerettigheter. Forfatterne utfordrer også den amerikanske regjeringen til å - i stedet for å klage om jobber som flyttes utenlands - senke skattenivået og gjøre næringslivet mer meritokratisk.
Lav skatt er selvfølgelig noe å hige etter, og flat skatt er kanskje det ultimate mål.
Som Ulltveit-Moe sier, “- For bilindustrien kan en konkurs betyr at nye investorer, ny kunnskap og nye ideer kan gi grunnlag for virksomhet som tenker ut i fra samfunnets behov med andre type biler. Det kan være at det for eksempel blir lettere å legge til rette for produksjon av miljøvennlige biler.”
Det er ikke fornuftig å betale for at noen skal fortsette med bedrifter som ikke er bærekraftig. Dessverre tenker ikke regjeringer over dette i jakten på kortsiktige gevinster (arbeidsplasser) og stemmer.
En kjent og avholdt mann i lokalsamfunnet, journalist Rolf Orheim, ønsket etter sin død å bidra til at pasienter kunne få det noe bedre når de skulle transporteres over lange avstander. På grunn av sin alvorlige sykdom, måtte han ofte transporteres mellom Florø og sykehuset i Førde, ca. 6 mil unna.
Etter hans død, ble det istedet for blomster, gitt en gave til ambulansetjenesten. Gaven innebar innkjøp av 2 stk Tempur-madrasser for å bedre komforten til de syke. Dette har fungert veldig bra. Til nå.
Ambulansesjef Sægrov ved Helse Førde har hatt en kritisk gjennomgang av ambulansetjenesten. Og de 2 Tempur-madrassene i Florø-ambulansen, utgjør et så grovt avvik likhetsprinsippet at de må ut. Og bare brukes i helt nødvendige tilfeller.
– Standardmadrassane vi har i dag er definert som gode nok. Det skal ikkje vere slik at pasientar frå Årdal skal ha mindre komfortable madrassar enn dei i Flora, seier Sægrov.
For 6 minutter siden meldte msnbc.com at Ohio svingte til Obamas fordel. Dermed er det nå enda sikrere at han blir USAs neste president. Jeg har tro på at han kan utrette store ting. Spesielt liker jeg dette sitatet: “there is not a liberal America and a conservative America - there is the United States of America.” Han engasjerer mennesker på en måte jeg aldri har sett maken til. Måten kampanjen hans har vært styrt på er beundringsverdig. The Committee for the Study of the American Electorate har beregnet at 12-15 millioner flere mennesker vil stemme ved dette valget enn sist. Det er mye; det er tydelig at mange blir fenget av Obamas entusiasme og optimisme - Yes, we can! Som andre har påpekt, Obama besitter visse egenskaper jeg tror er veldig sunne for lederen av den frie verden. Hans ydmykhet og multikulturalitet gir ham en aura av verdensborgerlighet og toleranse. Det er litt uamerikansk, men jeg har absolutt tro på ham som diplomat. Han er definitivt en mann som kan snakke og bringe folk sammen. Men kan han mer?
Det bringer meg til en annen del av mitt syn på Obama. Han er en intelligent, bestemt og karismatisk. Men hva har han gjort så langt? Han har vært senator i bare to år, og i disse to årene har han ikke utrettet noe særlig. Han har fulgt partiet sitt i 96% prosent av voteringene i Senatet og i 97% av såkalte “key votes”. Med andre ord bringer han ikke noe nytt til Washington og mantraet “Change” er ganske tomt. Jeg tror ikke han har nok tyngde til styre USA, men jeg håper på en positiv overraskelse. Jeg vil uansett ønske ham lykke til, sånn i tilfelle han leser dette.
Massachusetts kommer etter alt å dømme fortsatt til å ha 10 demokratiske representanter i Huset og John Kerry ble gjenvalgt som Senator. Litt mer spennende var de tre folkeavstemningene her i staten.
Forslag 1 var å oppheve Massachusetts’ skatt på personal income. Her var det størst ja-andel blant aldersgruppen 30-44 (ca 42%), men forslaget ble stemt ned av rundt 70%.
Forslag 2 gikk ut på dekriminalisere marihuana. Forslaget gikk gjennom, med omtrent 65%. Det betyr at besittelse av 1 ounce marihuana eller mindre nå ikke kan straffes med fengsel i denne staten, kun med en liten bot. Meget fornuftig.
Forslag 3 gikk ut på å kriminalisere hundeløp. Det forslaget gikk dessverre gjennom med ca 55% for. Et tap for eiendomsretten. Det er ingen grunn til at jeg skal bestemme hva andre skal gjøre med hundene sine.
Kapitalismus har skrevet om prostitusjon og gir gode argumenter for hvorfor staten ikke burde ty til mer forbud og reguleringer. Jeg er helt enig. Staten bør innføre offentlig godkjente bordeller. Slik får de prostituerte sikrere omgivelser og en ren og trygg arbeidsplass. Samtidig får kunder visshet om en sunn handel.
Det er ingen grunn til at staten skal nekte individer å gjennomføre frivillige transaksjoner, enten det handles sex eller klær. Det har alltid vært etterspørsel etter seksuelle tjenester, og mange er villige til å betale for det. Samtidig er det mange som er villige til å selge disse tjenestene. Prostitusjon vil ikke opphøre ved å kriminaliseres, det vil bare føre til en mer lyssky prostitusjon. Offentlig godkjente bordeller er en god løsning med minimal statlig innblanding og sunne forhold.
Vi vet det er høst når bladene begynner å falle og skattelistene snart kommet på nett. Tusenvis av nordmenn, spesielt journalister, gjør seg klare til å snoke i andres saker.
Dagbladet skrev i fjor: “Offentliggjøring og generell åpenhet rundt skattelister og økonomiske forhold, er vesentlig for at vi skal kunne sette et kritisk søkelys på og holde en offentlig debatt om virkningene av skattesystemet og ulike regjeringers politikk.”
Deres kritiske søkelys gir oss essensiell informasjon som hva guttene i DumDum Boys eller Aylar Lie tjener. Kanskje redaktørene i Dagbladet ser på slike artikler som sunnhetstegn for demokratiet, men for meg er det uinteressant tull. Vi får slettes ikke noe kritisk søkelys på regjeringen. Jeg er sikker på at Skatteetaten klarer å gjøre jobben sin uten å måtte legge ut all mulig informasjon om alle nordmenn.
Offentliggjøring av skattelistene er helt forkastelig, totalt unødvendig og en våt drøm for identitetstyver. Skattebetalerforeningen sier nei til kikking, skriv under her om du er enig.
Fredagens debatt ga altså ikke store utslag på meningsmålingene, men de siste dagers utvikling i “the Wall Street bailout” påvirker nok folk. McCain har prøvd å stå frem som en redningsmann og en samlende leder, noe han til en viss grad har klart. Men det hjelper ikke at forslaget er klubbet gjennom Kongressen, når den ble stemt ned i House of Reps. McCain står igjen som en smilende tulling.
Jan Arild Snoen skriver: “Dersom han ikke veldig raskt kan overtale mange nok av republikanerne til å snu, slik at det blir en løsning, tror jeg bare en uforutsett hendelse av typen terrorangrep kan redde hans valgkampanje.”
Han (og Palin) har opptrådt veldig klønete i det siste. Det blir spennende å se hvordan dette utvikler seg, med både økonomien og VP-debatten på torsdag.
Styreformer som diktatur og oligarki er mindretallets tyranni. Dessverre kan man på mange måter si at “demokratiet” som vi har i mange vestlige land i dag er flertallets diktatur. I Bergen ser vi at det offentlige tar seg til rette og skyver private interesser til side. Hvor går grensen for hva et lite flertall kan gjøre for the greater good? Jeg synes det er svært viktig å sette grenser mellom hva som er politikk/offentlig og hva som er privat/ukrenkelig.
Jeg hadde forleden (tror det var mandag, dårlig tilgang på papirutgaven her borte) et lite innlegg i BT om hvordan skattepengene våre blir brukt. Det går på noenlunde det samme:
Forrige uke kunne vi lese om en trist hendelse som rammet mange mennesker. På grunn av en brann i Skuteviksbodene mistet mange lokale band både øvingslokale og utstyr. Det er selvfølgelig leit av flere grunner.
At verdier tar fyr og brenner opp er dessverre noe som skjer med en viss hyppighet, og noe man bør være forsikret mot. Derfor synes jeg det er påfallende at omtrent ingen av bandene var fullstendig forsikret. Noen ønsker sikkert å betale for at Bergen skal få musikkmiljøet på beina igjen så snart som mulig, men jeg ønsker ikke å være med å betale for bandenes uvillighet til å forsikre sine verdier.
At onkel Trond sporenstreks flyr til Bergen og tilbyr bandene fire millioner kroner – alt for våre skattepenger - er helt urimelig. Nå betaler riktignok ikke jeg særlig mye i skatt (faktisk ingenting) men jeg synes dette er elendig forvaltning av skattepengene våre. Hvor går grensen for hva staten kan velge å bruke pengene våre til?
Jeg leste akkurat gårsdagens NYT, og kom over følgende artikkel: Blizzard of Lies. Paul Krugman, en spaltist man ikke skal kimse av, kritiserer McCain/Palin-kampanjen ganske heftig, her er et kort utdrag:
One answer is that the muck being hurled by the McCain campaign is preventing a debate on real issues — on whether the country really wants, for example, to continue the economic policies of the last eight years.
I papirversjonen ble det også stilt spørsmål om dette var “Worst campaign ever”. Jeg har akkurat begynt med 19th Century History og historielæreren gjentar hele tiden at “what politicians do nowadays is child’s play compared to what Jefferson and Adams did to each other.” Og han har rett i at kampen om presidentembetet i 1800 var ganske tøff.
Uansett, Krugmans artikkel forteller litt om hvor skitten valgkampen er.
Recent Comments