Jeg lovte tidligere at jeg skulle fortelle om resultatene fra psykologieksperimentet vårt med en gang vi hadde de. Pga isstorm og strømmangel og andre saker tok det litt lengre tid enn ventet. Vi snek altså i linjer for å se hvordan folk reagerte (hvor ofte vi ble konfrontert). Vi prøvde også å se om det var en forskjell mellom reaksjoner basert på kjønnet til køsnikeren. Resultatet er her:

Folks reaksjoner er moderate/milde. Totalt viste 38 % av forsøkspersonene våre ingen reaksjon og bare 10 % konfronterte køsnikeren. De siste 52 % viste en viss reaksjon, men valgte å ikke konfrontere snikeren. Vi hadde laget en skala fra 1 til 10 (hvor 1 representerer ingen reaksjon og 10 er en ganske heftig reaksjon). Typetallet for alle snekede linjer var 1. Angående forskjellen mellom kjønnende, så forteller tallene våre oss at forsøkspersonene var mindre villige til å konfrontere køsnikeren om dennne var kvinnelig. Andelen protester var faktisk 8 % når køsnikeren var en kvinne. Likeså steg den til 12 % i de tilfellene hvor køsnikeren var en mann.

Vi fant altså omtrent det samme som Stanley Milgram fant i en lignende undersøkelse.

Jeg synes det er utrolig at bare 10 % faktisk protesterer om noen sniker i linjen foran dem. Det sier noe om mennesket, at vi i stor grad forsøker å unngå konfrontasjoner. Det henger sammen med hva Milgram fant ut om “Obedience to Authority” i et annet kjent eksperiment: at 97,5 % av oss ville gitt en uskyldig person et 300 Volts støt om vi ble bedt om å gjøre det (og selv om vi var fullstendig klar over smerten og farene). Så mange som 65 % ville fortsatt til 450 V.

Eksperimentet med køsniking er på mange måter fascinerende, fordi vi som utførte eksperimentet ikke representerer en autoritetet. Vi er bare en annen “mann i gata.” Likevel er det kun et fåtall som protesterer når vi bryter sosiale normer og regler for hva som er akseptabelt. Synes det er litt skuffende.

Via Freakonomics fant jeg denne interessante artikkelen om The Dark Knight og bruk av game theory i den. Den anbefales for alle som har sett filmen. Artikkelen linker også til andre artikler om game theory. Jeg synes det er en svært artig “vitenskap” og at det er enkelt og gøy å sette seg inn i.

Fabian Stang brukte fredagsnatten til å storme et snuskete, hemmelig bordell. Hadde vi hatt offentlig godkjente bordeller, i stedet for å jage industrien under bakken, hadde ikke dette skjedd.

Vi hadde altså vår første skoledag på en uke i dag. Det ble en slapp dag, spesielt etter at det ble meldt over høyttaleren at i morgen er skolefri. Det kommer nemlig en snøstorm i kveld/morgen tidlig og 10 inches (25 cm) snø er ventet. Herlig.

Det beklages at ingenting har blitt postet her på en stund, men både internett og elektrisitet har vært luksusgods her i området den siste tiden. Det har vært en spennende uke. Sist torsdag kom en isstorm til New England. I motsetning til snøstormer, så er isstormer ganske uvanlige her. Det var akkurat “perfekt” temperatur til at masse is satte seg fast i trær og det resulterte i brukne telefonstolper og blokkerte veier over hele New England. Over 1,2 millioner hjem og foretak mistet strøm. Altså ganske mange. We made the national news; her,  her og her (i tillegg til linken ovenfor) kan du lese om katastrofen generelt og her kan du lese om byen min spesielt. Mange fikk strømmen tilbake i løpet av et par dager, mens andre (vi feks) fikk den tilbake etter helgen og atter andre fremdeles venter. De lokale butikkene som selger generatorer ble utsolgt i løpet av de første timene på fredag, og innen helgen var omme var det umulig å skaffe generatorer i New Hampshire, Massachusetts, Rhode Island og Connecticut.

Det var et litt rart tilfelle, isstormen traff omtrent bare byer med en viss høyde, så flere av townsene i nærheten var bokstavlig talt uberørte.

Min lille by har akkurat opphevd vår unntakstilstand. Skolene og andre offentlige bygninger har ikke vært åpne siden torsdag. Den videregående skolen fikk tak i generatorer ganske kjapt og ble omgjort til et slags tilfluktsrom hvor alle kunne få gratis varme måltider, nyheter, en seng å sove i eller en helsesjekk.

Det var en artig opplevelse å være uten strøm. Ganske strevsomt til tider, men artig. Til tider var det litt lite å gjøre, så fikk loggført noen avsnitt da minnene var friske - for hånd vel å merke!. Det ble ganske langt, men gjengir de her:

Fredag: Ting ser ganske mørkt ut nå. Bokstavlig talt. Hele ukenb var stormen ventet, men likevel var det overraskende da strømmen gikk i går kveld. Det var relativt sent på kveld, så etter å ha sjekket at det ikke bare var vi som manglet strøm, gikk vi til sengs. Varmen var altså vekke, så vi fant frem det vi har av ekstra epper og pledd og forberedte oss på en kald natt. Morgenen etter ringte vekkerklokken som vanlig klokken 6.30. Som vanlig tvang jeg hodet mitt opp fra puten og lente meg over nattbordet for å slå på lampen. Men den nektet å lyse. Siden hele byen er uten strøm, la jeg hodet godt til rette på puten igjen. Det kom ikke til å bli noe skole i dag.

Etter å ha fått to timer ekstra søvn våknet jeg igjen, Da jeg kom ut i nstuen var resten av familien i full gang med å toaste brødskiver i peisen. Med ost ble det ikke verst. Vann var et verre problem. Vi får vannet vårt fra en brønn på eiendommen, men den elektriske pumpen fungerte naturligvis ikke. Veien vår, og de fleste i området, holdt på å bli ryddet for træt, så vi måtte staffe tørsten et par timer. Det er en stund siden vi handlet sist, så vi fant bare litt lunken eplecider i kjøleskapet.

Da veiene åpnet dro min vertsfar sporentreks til butikken (i en annen town med strøm) og hamstret vann. Jeg dro til kjæresten min for å nyte fridagen,. Vi satt foran peisen for det meste av dagen ig bare slappet av. Da vi kjørte ut for å utføre et ærend ble vi vitne til at en telefonstolpe brakk i to rett foran oss og deiste ut i veien. Det var ganske spennende, det bidro til øke “The Day After Tomorrow”-følelsen jeg hatt i hele dag.

Senere fant min vertsfar ut at skolen han jobber på har strøm, så hele familien dro bort der for å dusje. Det var fantastisk, selv om det var en skikkelig stygg skoledusj. På veien hjem stoppet vi i en nabotown for å spise middag. Isstormen ser ut til å ha vært svært selektiv; i nabobyen var det relativt tørt og alle hadde strøm. Uansett, det var godt med et varmt måltid.

Nå sitter jeg og skriver dette - for hånd(!) - foran peisen, i lyset fra to stearinlys. Vi lever i en liten 1800-tallsboble - spesielt om man ser bort i fra bilene og mobiltelefonene - og ordet på gaten er at det kommer til å vare et par dager. Det er ganske interessant å tenke på hvor viktig strøm er for oss og hvor flinke de var i tidligere århundrer, ikke bare til å arbeide uten strøm, men også til å underholde seg selv. Brettspill tegner seg til å bli en viktig del av mitt liv de neste dagene.

Natten blir nok djevelsk kald, men satser på at jeg er i live morgen så jeg kan fortsette å fortelle.

Lørdag: Det er kaldt. Ikke kjølig. Kaldt. Så kaldt at et visst j-ord nesten får debutere på bloggen min. Da jeg våknet i morges, krøp jeg ut av soveposen, dyttet dynen og de tre pleddene til side og satte føttene på teppet. Det første jeg merket var at rommet var grisekaldt og at jeg burde få på meg mer klær asap. Det andre som slo meg var at teppet var iskaldt, altså måtte romtemperaturen være meget lav (for å si det mildt). Jeg kledde på meg i en fart og gikk ut i stuen. Der fikk jeg fire nyhetere, inkludert tre gode: 1) Min vertsfar hadde vært på Dunkin Donuts og kjøpt varm kakao til alle, 2) Min vertsmor hadde kokt vann over peisen, så vi kunne vaske oss med varmt vann, 3) De hadde målt 36 fahrenheit (ca 2,5 celsius) på rommet deres kl 8, og det kom til å bli kaldere, 4) Det kom sannsynligvis ikke til å noe skole før onsdag.

Nå, klokken ti om kvelden, sitter jeg foran peisen og kan se frostrøyken fra pusten min. Jeg har tre lag både oppe og nede og et ekstra par sokker. Pluss et pledd. Likevel er jeg langt ifra å være varm. Jeg burde kanskje hente en genser til, men kroppen min har veldig liten lyst til å bevege seg. Det er altså svært kaldt.

Jaja, nok syting. Ting er ikke bare elendighet her, langt ifra. Jeg har vært på sesongens første christmas party. Det var med AFS. Måtte kjøre en times tid, men det var definitivt verdt det for å få oppleve et sentralvarmeanlegg igjen. Etter å ha pyntet (og fortært)  kaker, deltok jeg i mitt livs første yankee swap. Følg linken for utfyllende forklaring, men kort fortalt er det en ordning/lek for å bytte gaver. Artig. Mange folk hadde med seg ting fra sitt hjemland og jeg endte opp med en boks assorterte nøtter pluss to kortstokker med ulike motiver fra “Schöne Österrich”. Man skal jo ikke være utakknemlig, men synes jeg kunne vært noe heldigere. Uansett så var det kjekt. Etterpå sang vi julesanger, før det bar tilbake til vårt kalde hjem.

Der ble vi ikke lenge, lengselen etter et varm, ordentlig måltid ble for stor. Skolen min har blitt omgjort til et slags tilfluktsrom (shelter), hvor alle kan få frokost, lunsj og middag. (Townen har altså skaffet en generator). Det benyttet vi oss av, før jeg dro til en naboby for å se min bedre halvdel opptre i Nøtteknekkeren. Alltid kjekt å se Nøtteknekkeren, selv om jeg hadde glemt å ta av stilongsen og dermed formelig satt og glødet i to timer. Ironisk at jeg skulle bli kokvarm ppga en isstorm…

Nå sitter jeg altså foran peisen og lytter til min vertsfars snorking (som opprinner i rommet hans, sikkert 20m ned i gangen. Imponerende). Peisen holder på å dø ut og mobilen min like så. Tror jeg kryper ned i soveposen snart.

Slik gikk altså dagene. Men den neste kvelden fikk en venn av meg strøm, så jeg køyet hos ham de neste to nettene. Good times. Vi bygget blant annet et “pepperkakehus” av kjeks. Ble skikkelig bra.

Ellers er det skole i morgen. Litt nedsig, haha, men veldig kjekt med bre fire dager igjen før ferien starter! (Vi går på skole på lille julaften her. Litt drøyt, men skal stille opp).

Psykologilæreren vår lar oss slå oss løs og bruke alle våre kreative ideer. Nå skal vi lage vårt eget psykologiske eksperiment. Vi i min gruppe bestemte oss for å sjekke folks reaksjon på køsniking. Vi ble inspirert av Stanley Milgrams eksperiment om dette fenomenet. Her kan du lese om flere spennende psykologiske prosjekter, er mye interessant der. Vi tilbragte noen timer på mall’en i dag og fikk sneket i en god del køer. Man ville jo tro at de fleste reagerer om en 17-åring som meg bare sier “excuse me” og stiller seg foran dem i køen. Riktignok var det noen som ba meg komme meg bakerst i køen, men de fleste lot det passere uten å konfrontere meg. Prosjektet skal i teorien være ferdig om ca 10 dager, skal sørge for å legge opp resultatene da.

Ellers har den første snøen falt her. Det vil si, det er første gang den blir liggende. Er fint, satser på at det kommer mer. Men nå begynner også den virkelig kalde tiden, med minusgrader de fleste dager frem til begynnelsen av mars tror jeg.  Jaja, skal nok overleve.

Har en del å gjøre for tiden. Og så lite tid.

Forrige uke var det Thanksgiving. Fant ut at det er en høytid jeg liker veldig godt. Vi var femten til bords og klarte og kvitte oss med det aller meste av vår 30-pound turkey. I tillegg var det stuffing, gravy, søtpoteter, andre grønnsaker og tranebærsaus. Det var en matfest uten like. Da det hele var over, viste det seg at det ikke var det likevel. Tante Barbara disket opp med tre paier; gresskar, eple og banankrem. Den siste var min favoritt. Den var herlig, og jeg endte opp med å småspise banana cream pie hele resten av kvelden.

En annen ting vi gjorde mens kalkunen ble fordøyd var å spille det gode, gamle brettspillet Risk. Uansett hvor man er i verden, så er det alltid populært å prøve seg på å bli klodens enehersker. Jeg er en ganske stor fan av Risk, selv om jeg har hatt gleden av å spille det bare tre ganger. Det er vanvittig gøy. Jeg følte at jeg gjorde det ganske bra. Mitt emperium strakk seg fra Madagaskar til Alaska før jeg ble dolket i ryggen på grovt vis. Selv om jeg endte på 3. plass var det en fin kveld og et hyggelig spill.

Dagen derpå var det Black Friday. Det er ingen ubetydelig dag her i gården: den markerer nemlig starten på årets største handlesesong. Navnet kommer visstnok fra at dette er dagen da retail stores går i pluss (for de litt mindre kyndige i økonomi opplyses det herved at rødt er minus og svart er pluss). Mange stores landet over åpnet kl 4 om morgenen og hadde folk rennende inn hele dagen. Kristin Halvorsens ord ble tatt bokstavlig av noen: En stakkars ansatt ved Wal-Mart i New York ble bokstavlig talt trampet i hjel da han åpnet butikkdørene klokken 3.30 am.

Mine medshoppere og jeg tok det litt roligere, der vi spradet rundt på Newbury Street - Bostons svar på Via Montenapoleone. Det er en rekke prangende merkevarebutikker der, som Ralph Lauren og Chanel, men heldigvis er der også fine butikker som passer min lommebok bedre. American Apparel er en favoritt og denne gangen endte jeg opp med t-skjorte med teksten “LEGALIZE LA”. Synes t-skjorten var stilig, og fordi jeg ikke synes plagg med politisk mening bør være reservert (den ytre) venstresiden.

Fredag kveld ble det bowling på de lokale banene. Det er litt annerledes enn noen bowlingbaner jeg har sett i Norge. Kulene er mindre og uten hull til fingrene, omtrent som en liten kanonkule. Dessuten, om helgene har de spesielle kvelder, såkalte ‘cosmic bowling nights’. Det vil si at diskokulen og alle mulige glorete neonlys hentes frem og kjøres med full styrke. Ganske festlig egentlig. Resultatet ble ikke så bra for min del, det ble 2. eller 3. plass - dette var åpenbart en elendig helg for mitt konkurranseego.

Lørdag opprant ubønnhørlig etter en litt for kort natts søvn. Derfor var det spesielt bra at ikke særlig mye aktivitet ble bedrevet den dagen utenom Quantum of Solace om kvelden. Den nye James Bond filmen var forresten en skuff, synes rett og slett den var litt kjedelig mot slutten. Åpningssangen var bra, nærmest perfekt (Another Day to Die av Jack White og Alicia Keys).

Søndag var også særdeles rolig, med kanalswitching som mest krevende aktivitet. Ble en del Entourage den dagen.

Mandag var dessverre ferien over. Hverdagen var tilbake. Men det var i grunnen greit å komme seg tilbake på skolen, var hyggelig å se folk igjen og slikt. I går, tirsdag, hadde vi vår andre trening med skilaget og den første på snø. Helt herlig å bare kjøre i 25 min til trekket. Vi var der i dag også, men i morgen blir det tørrtrening igjen. Satser på at bergenske værguder vier Massachusetts et besøk, da slipper vi å løpe ute.

Sånn ellers er det lite å rapportere fra de forente stater. Vi har begynt med Shakespeares King Lear i engelsken. Det høres ikke så gøy ut, men det er ikke verst. Ganske mye bedre enn Canterbury Tales egentlig. Chaucer var også ganske genial, men han insisterte på å skrive enda eldre engelsk enn Shakespeare - og det var litt irriterende til tider. Men hvordan vi skal lese hele King Lear innen juleferien, det er utenfor min fatteevne. Satser på at det går seg til.

I går kveld kom jeg hjem fra Sugarloaf, Maine, omtrent en times kjøring fra grensen til Canada. Neste mandag begynner sesongen for vintersportene (basket, svømming, ski, hockey) og jeg var med skilaget på en pre-camp. Det var helt fantastisk å stå på ski igjen. Dessverre fikk vi bare en time på søndag fordi heisene stengte pga vind. Men mandag var helt herlig; vi stod 6-7 timer inkludert to timer med en instruktør fra Bates College. Tirsdag snødde det fra 4 am, og det var puddersnø hele dagen (Nå melder Sugarloaf at det har snødd 24 inches, ca 60 cm, på de to siste døgn). Det var også utrolig windy, og jeg er veldig fornøyd med den betimelige anskaffelsen av en face mask tirsdag morgen.

Jeg fikk det meste av utstyret mitt i siste liten, på fredag. Utrolig fornøyd med alt: ski, hjelm, goggles og boots.

I kveld kommer min søster for å feire Thanksgiving med oss. Det blir nok stas.

Tittelen sier det meste. I -3 celsius, som ifølge weather.com føltes som -12 på grunn av vinden, viste vi de oppmøtte på Lowell High School at det var vi som fortjente å bli mestere. De første tyve minuttene spilte vi ikke særlig bra, mange av oss var nok temmelig nervøse. En feil ble gjort i forsvaret og etter kun 13 minutter fikk Hamilton-Wenham et mål. Men vi kom tilbake og dominerte andre halvdel av første omgang. Ni minutter før pause fikk vi endelig et mål og to minutter senere økte vi ledelsen til 2-1. Vi fortsatte å dominere og halvveis i andre omgang økte vi til en tomålsledelse. Kampen var ganske punktert herfra og utover, og all spenningen var vekke da vi scoret vårt fjerde mål fem minutter før slutt. To minutter før slutt fikk de et frispark rett utenfor 16-meteren som ble plassert i krysset på nydelig vis. Litt nedsig at de fikk et mål til, men det var likevel ingen tvil om at seieren var vår. To minutter gikk, dommeren blåste og vi ble Massachusetts State Champions i Division 3.

Etter kampen ble banen stormet av våre reserver først, så fansen. Mange klemmer og en medaljeutdeling senere satte vi oss på bussen og ble eskortert hjem til skolen av intet mindre enn fem brannbiler og en ambulanse. Vel fremme vandret vi over til the General Store (den lokale kolonialen som har stått der i over 100 år) hvor innehaveren spanderte hotdogs på hele laget.

Så bar det videre hjem til kapteinen vår (som har bursdag i dag!), hvor feiringen fortsatte. Kom akkurat hjem, nå har jeg akkurat dusjet og barbert meg (vi har ikke barbert oss siden sluttspillet startet rundt første november). Og i kveld blir det fest med laget.

I morgen må jeg opp til tidlig. Jeg skal nemlig på en pre-camp for ski team til Maine i tre dager. Hentet skiene mine i New Hampshire i går, gleder meg skikkelig til skisesongen starter for fullt i desember. Litt trist å ende fotballsesongen, det har vært en herlig stund. Og med godt resultat: 22 av 23 seire (en uavgjort) og State champions.

I dag måtte vi (fotballaget) dra fra skolen tidlig, klokken to, for å dra til Westfield State College hvor Monson Mustangs ventet klokken fem. Etter at vi ble district champions i Central Massachusetts, skulle vi spille semifinale i state championships. Det var nesten to timer unna, men vi hadde faktisk en stor og herlig buss - med toalett - så det var en meget behagelig tur. Det var definitivt verdt det, vil tippe ca 500 hadde møtt opp for å see oss på den herlige kunstgressmatten Alumni Field.

Det var et par minusgrader og vind, så ikke helt ideelt. Uansett, vi visste at laget var godt - de ble tross alt district champions i Western Mass 08 i helgen. De startet utrolig bra, vi stod i mot massivt press den første halvtimen. Men så tok vi over mot slutten av omgangen og seks minutter før pause driblet den ene spissen vår litt på toppen av 16meteren før han klinket den nede til høyre for keeper. Det var stor glede og ståhei. Men det skulle ikke vare lenge; to minutter før dommeren blåste av 1. omgang scoret the Mustangs etter litt klabb og babb i feltet etter en corner. Kjipt.

Etter pause kom vi tilbake med friskt mot og vi dominerte stort sett hele omgangen, dog dessverre uten at noen mål ble scoret. Så etter 2×40 minutter var stillingen 1-1 og det var duket for ekstraomganger (på 10 min hver) og sudden death. Det ble to meget intense omganger, begge lagene var nervøse og turde ikke å ta de helt store sjansene. Likevel kom begge lag til muligheter, men uten resultat.

Etter 100 minutter på banen var jeg så sliten at jeg hadde mest lyst til å legge meg ned og innta fosterstilling for å vente på våren. Men dette måtte jo avgjøres på en måte, og det er jo det vi har straffekonkurranse til. Vi stilte lydig opp i midtsirkelen og så våre lagkamerater gå rolig opp til krittmerket en etter en. Begge lagene scoret sine første, så reddet vår keeper før vi scoret igjen; stillingen var 2-1 til oss. Men så scoret de og vår mann skjøt rett på keeper: 2-2 etter tre straffer hver. Det så litt lysere ut da begge lag hadde tatt sin fjerde straffe; vi scoret og keeperen vår reddet igjen. De satte sin femte og siste straffe, noe som satte meg i en litt presset stilling. Stillingen var 3-3 og jeg var siste straffetaker. Om jeg satte den, ville vi vinne.

Jeg kan egentlig ikke huske så mye hva jeg tenkte før dommeren fløyte signaliserte at alt var klart. Jeg visste at jeg var fullt kapabel til å score, men likevel var det FANTASTISK å se ballen gå i nettet bak keeper. Enda bedre var det kanskje da jeg snudde meg og så alle lagkameratene mine (pluss enkelte overivrige supportere som hadde stormet banen) løpe mot meg i gledesrus. Det var et herlig øyeblikk jeg alltid vil huske. Både AFS og Norge ble lovprist og alt var fryd og gammen. Det var ekstase. Det hele, pluss et kort intervju med meg, ble forresten filmet av lokal-tv, så jeg har akkurat sett meg selv på kveldsnyhetene. Jeg kommer til å linke til et par artikler i morgen.

Optimismen er stor foran lørdagens finale. Entusiasmen her er fantastisk, både blant lagmedlemmer og andre tilknyttet til skolen. Gratulasjonsmeldinger tikket inn, inkludert 2 fra tidligere elever med skolen min som var veldig glad på lagets vegne (den ene av dem har jeg forresten aldri møtt). Her har man virkelig school pride. Det er vanskelig å beskrive atmosfæren, men jeg skal forsøke ved å sitere en beskrivelse av facebook-eventet for kampen vår i dag. Hele greien er en word-side lang, så jeg vil bare sitere noen avsnitt jeg synes er spesielt bra:

Surely, we danced on Sutton, establishing early that we were the team to beat. Yes, we then overcame Douglas clinching our first playoff shutout. And although it is true that we beat Maynard 2-0, could you not sense the competition of the game? The time has come when no longer is any game a guarantee. No longer can we assume that every game is a win.

This is more than a game. This is a challenge and I challenge each and every single one of you to come on Tuesday. Come dressed in blue superfan shirts, artistic face paint and any clothing you need to stay warm. But when you come, I challenge you to cheer the entire game. Disagree with the referee, taunt your rivals, but most importantly, cheer for those boys whom you undoubtedly love and cherish. Cheer for those seniors who cannot bear losing. Cheer for your friends whom you cannot bear to watch lose. There are times when victory can only be achieved in numbers. I ask you to join hands, join voices, and join hearts on Tuesday evening, for without you, our beloved superfans, nothing can be accomplished.

One Love. One Legend. One Bromfield.

Dette ble altså skrevet av en elev før kampen. Og han ble adlydt; folk kom i massevis med ansiktsmaling og rustninger (siden vi er the Trojans). Det er helt fantastisk. Jeg gleder meg til lørdag.

Oppdatering: “Nordgreen’s blast low left corner, which slipped past Mustangs goalkeeper Mike Ketterman, was the deciding score, and it touched off a wild celebration for Bromfield.” Her og her er to artikler. Her er et intervju av en av motstanderne våre.