Har en del å gjøre for tiden. Og så lite tid.

Forrige uke var det Thanksgiving. Fant ut at det er en høytid jeg liker veldig godt. Vi var femten til bords og klarte og kvitte oss med det aller meste av vår 30-pound turkey. I tillegg var det stuffing, gravy, søtpoteter, andre grønnsaker og tranebærsaus. Det var en matfest uten like. Da det hele var over, viste det seg at det ikke var det likevel. Tante Barbara disket opp med tre paier; gresskar, eple og banankrem. Den siste var min favoritt. Den var herlig, og jeg endte opp med å småspise banana cream pie hele resten av kvelden.

En annen ting vi gjorde mens kalkunen ble fordøyd var å spille det gode, gamle brettspillet Risk. Uansett hvor man er i verden, så er det alltid populært å prøve seg på å bli klodens enehersker. Jeg er en ganske stor fan av Risk, selv om jeg har hatt gleden av å spille det bare tre ganger. Det er vanvittig gøy. Jeg følte at jeg gjorde det ganske bra. Mitt emperium strakk seg fra Madagaskar til Alaska før jeg ble dolket i ryggen på grovt vis. Selv om jeg endte på 3. plass var det en fin kveld og et hyggelig spill.

Dagen derpå var det Black Friday. Det er ingen ubetydelig dag her i gården: den markerer nemlig starten på årets største handlesesong. Navnet kommer visstnok fra at dette er dagen da retail stores går i pluss (for de litt mindre kyndige i økonomi opplyses det herved at rødt er minus og svart er pluss). Mange stores landet over åpnet kl 4 om morgenen og hadde folk rennende inn hele dagen. Kristin Halvorsens ord ble tatt bokstavlig av noen: En stakkars ansatt ved Wal-Mart i New York ble bokstavlig talt trampet i hjel da han åpnet butikkdørene klokken 3.30 am.

Mine medshoppere og jeg tok det litt roligere, der vi spradet rundt på Newbury Street - Bostons svar på Via Montenapoleone. Det er en rekke prangende merkevarebutikker der, som Ralph Lauren og Chanel, men heldigvis er der også fine butikker som passer min lommebok bedre. American Apparel er en favoritt og denne gangen endte jeg opp med t-skjorte med teksten “LEGALIZE LA”. Synes t-skjorten var stilig, og fordi jeg ikke synes plagg med politisk mening bør være reservert (den ytre) venstresiden.

Fredag kveld ble det bowling på de lokale banene. Det er litt annerledes enn noen bowlingbaner jeg har sett i Norge. Kulene er mindre og uten hull til fingrene, omtrent som en liten kanonkule. Dessuten, om helgene har de spesielle kvelder, såkalte ‘cosmic bowling nights’. Det vil si at diskokulen og alle mulige glorete neonlys hentes frem og kjøres med full styrke. Ganske festlig egentlig. Resultatet ble ikke så bra for min del, det ble 2. eller 3. plass - dette var åpenbart en elendig helg for mitt konkurranseego.

Lørdag opprant ubønnhørlig etter en litt for kort natts søvn. Derfor var det spesielt bra at ikke særlig mye aktivitet ble bedrevet den dagen utenom Quantum of Solace om kvelden. Den nye James Bond filmen var forresten en skuff, synes rett og slett den var litt kjedelig mot slutten. Åpningssangen var bra, nærmest perfekt (Another Day to Die av Jack White og Alicia Keys).

Søndag var også særdeles rolig, med kanalswitching som mest krevende aktivitet. Ble en del Entourage den dagen.

Mandag var dessverre ferien over. Hverdagen var tilbake. Men det var i grunnen greit å komme seg tilbake på skolen, var hyggelig å se folk igjen og slikt. I går, tirsdag, hadde vi vår andre trening med skilaget og den første på snø. Helt herlig å bare kjøre i 25 min til trekket. Vi var der i dag også, men i morgen blir det tørrtrening igjen. Satser på at bergenske værguder vier Massachusetts et besøk, da slipper vi å løpe ute.

Sånn ellers er det lite å rapportere fra de forente stater. Vi har begynt med Shakespeares King Lear i engelsken. Det høres ikke så gøy ut, men det er ikke verst. Ganske mye bedre enn Canterbury Tales egentlig. Chaucer var også ganske genial, men han insisterte på å skrive enda eldre engelsk enn Shakespeare - og det var litt irriterende til tider. Men hvordan vi skal lese hele King Lear innen juleferien, det er utenfor min fatteevne. Satser på at det går seg til.

I går kveld kom jeg hjem fra Sugarloaf, Maine, omtrent en times kjøring fra grensen til Canada. Neste mandag begynner sesongen for vintersportene (basket, svømming, ski, hockey) og jeg var med skilaget på en pre-camp. Det var helt fantastisk å stå på ski igjen. Dessverre fikk vi bare en time på søndag fordi heisene stengte pga vind. Men mandag var helt herlig; vi stod 6-7 timer inkludert to timer med en instruktør fra Bates College. Tirsdag snødde det fra 4 am, og det var puddersnø hele dagen (Nå melder Sugarloaf at det har snødd 24 inches, ca 60 cm, på de to siste døgn). Det var også utrolig windy, og jeg er veldig fornøyd med den betimelige anskaffelsen av en face mask tirsdag morgen.

Jeg fikk det meste av utstyret mitt i siste liten, på fredag. Utrolig fornøyd med alt: ski, hjelm, goggles og boots.

I kveld kommer min søster for å feire Thanksgiving med oss. Det blir nok stas.

Tittelen sier det meste. I -3 celsius, som ifølge weather.com føltes som -12 på grunn av vinden, viste vi de oppmøtte på Lowell High School at det var vi som fortjente å bli mestere. De første tyve minuttene spilte vi ikke særlig bra, mange av oss var nok temmelig nervøse. En feil ble gjort i forsvaret og etter kun 13 minutter fikk Hamilton-Wenham et mål. Men vi kom tilbake og dominerte andre halvdel av første omgang. Ni minutter før pause fikk vi endelig et mål og to minutter senere økte vi ledelsen til 2-1. Vi fortsatte å dominere og halvveis i andre omgang økte vi til en tomålsledelse. Kampen var ganske punktert herfra og utover, og all spenningen var vekke da vi scoret vårt fjerde mål fem minutter før slutt. To minutter før slutt fikk de et frispark rett utenfor 16-meteren som ble plassert i krysset på nydelig vis. Litt nedsig at de fikk et mål til, men det var likevel ingen tvil om at seieren var vår. To minutter gikk, dommeren blåste og vi ble Massachusetts State Champions i Division 3.

Etter kampen ble banen stormet av våre reserver først, så fansen. Mange klemmer og en medaljeutdeling senere satte vi oss på bussen og ble eskortert hjem til skolen av intet mindre enn fem brannbiler og en ambulanse. Vel fremme vandret vi over til the General Store (den lokale kolonialen som har stått der i over 100 år) hvor innehaveren spanderte hotdogs på hele laget.

Så bar det videre hjem til kapteinen vår (som har bursdag i dag!), hvor feiringen fortsatte. Kom akkurat hjem, nå har jeg akkurat dusjet og barbert meg (vi har ikke barbert oss siden sluttspillet startet rundt første november). Og i kveld blir det fest med laget.

I morgen må jeg opp til tidlig. Jeg skal nemlig på en pre-camp for ski team til Maine i tre dager. Hentet skiene mine i New Hampshire i går, gleder meg skikkelig til skisesongen starter for fullt i desember. Litt trist å ende fotballsesongen, det har vært en herlig stund. Og med godt resultat: 22 av 23 seire (en uavgjort) og State champions.

I dag måtte vi (fotballaget) dra fra skolen tidlig, klokken to, for å dra til Westfield State College hvor Monson Mustangs ventet klokken fem. Etter at vi ble district champions i Central Massachusetts, skulle vi spille semifinale i state championships. Det var nesten to timer unna, men vi hadde faktisk en stor og herlig buss - med toalett - så det var en meget behagelig tur. Det var definitivt verdt det, vil tippe ca 500 hadde møtt opp for å see oss på den herlige kunstgressmatten Alumni Field.

Det var et par minusgrader og vind, så ikke helt ideelt. Uansett, vi visste at laget var godt - de ble tross alt district champions i Western Mass 08 i helgen. De startet utrolig bra, vi stod i mot massivt press den første halvtimen. Men så tok vi over mot slutten av omgangen og seks minutter før pause driblet den ene spissen vår litt på toppen av 16meteren før han klinket den nede til høyre for keeper. Det var stor glede og ståhei. Men det skulle ikke vare lenge; to minutter før dommeren blåste av 1. omgang scoret the Mustangs etter litt klabb og babb i feltet etter en corner. Kjipt.

Etter pause kom vi tilbake med friskt mot og vi dominerte stort sett hele omgangen, dog dessverre uten at noen mål ble scoret. Så etter 2×40 minutter var stillingen 1-1 og det var duket for ekstraomganger (på 10 min hver) og sudden death. Det ble to meget intense omganger, begge lagene var nervøse og turde ikke å ta de helt store sjansene. Likevel kom begge lag til muligheter, men uten resultat.

Etter 100 minutter på banen var jeg så sliten at jeg hadde mest lyst til å legge meg ned og innta fosterstilling for å vente på våren. Men dette måtte jo avgjøres på en måte, og det er jo det vi har straffekonkurranse til. Vi stilte lydig opp i midtsirkelen og så våre lagkamerater gå rolig opp til krittmerket en etter en. Begge lagene scoret sine første, så reddet vår keeper før vi scoret igjen; stillingen var 2-1 til oss. Men så scoret de og vår mann skjøt rett på keeper: 2-2 etter tre straffer hver. Det så litt lysere ut da begge lag hadde tatt sin fjerde straffe; vi scoret og keeperen vår reddet igjen. De satte sin femte og siste straffe, noe som satte meg i en litt presset stilling. Stillingen var 3-3 og jeg var siste straffetaker. Om jeg satte den, ville vi vinne.

Jeg kan egentlig ikke huske så mye hva jeg tenkte før dommeren fløyte signaliserte at alt var klart. Jeg visste at jeg var fullt kapabel til å score, men likevel var det FANTASTISK å se ballen gå i nettet bak keeper. Enda bedre var det kanskje da jeg snudde meg og så alle lagkameratene mine (pluss enkelte overivrige supportere som hadde stormet banen) løpe mot meg i gledesrus. Det var et herlig øyeblikk jeg alltid vil huske. Både AFS og Norge ble lovprist og alt var fryd og gammen. Det var ekstase. Det hele, pluss et kort intervju med meg, ble forresten filmet av lokal-tv, så jeg har akkurat sett meg selv på kveldsnyhetene. Jeg kommer til å linke til et par artikler i morgen.

Optimismen er stor foran lørdagens finale. Entusiasmen her er fantastisk, både blant lagmedlemmer og andre tilknyttet til skolen. Gratulasjonsmeldinger tikket inn, inkludert 2 fra tidligere elever med skolen min som var veldig glad på lagets vegne (den ene av dem har jeg forresten aldri møtt). Her har man virkelig school pride. Det er vanskelig å beskrive atmosfæren, men jeg skal forsøke ved å sitere en beskrivelse av facebook-eventet for kampen vår i dag. Hele greien er en word-side lang, så jeg vil bare sitere noen avsnitt jeg synes er spesielt bra:

Surely, we danced on Sutton, establishing early that we were the team to beat. Yes, we then overcame Douglas clinching our first playoff shutout. And although it is true that we beat Maynard 2-0, could you not sense the competition of the game? The time has come when no longer is any game a guarantee. No longer can we assume that every game is a win.

This is more than a game. This is a challenge and I challenge each and every single one of you to come on Tuesday. Come dressed in blue superfan shirts, artistic face paint and any clothing you need to stay warm. But when you come, I challenge you to cheer the entire game. Disagree with the referee, taunt your rivals, but most importantly, cheer for those boys whom you undoubtedly love and cherish. Cheer for those seniors who cannot bear losing. Cheer for your friends whom you cannot bear to watch lose. There are times when victory can only be achieved in numbers. I ask you to join hands, join voices, and join hearts on Tuesday evening, for without you, our beloved superfans, nothing can be accomplished.

One Love. One Legend. One Bromfield.

Dette ble altså skrevet av en elev før kampen. Og han ble adlydt; folk kom i massevis med ansiktsmaling og rustninger (siden vi er the Trojans). Det er helt fantastisk. Jeg gleder meg til lørdag.

Oppdatering: “Nordgreen’s blast low left corner, which slipped past Mustangs goalkeeper Mike Ketterman, was the deciding score, and it touched off a wild celebration for Bromfield.” Her og her er to artikler. Her er et intervju av en av motstanderne våre.

Yeah! I dag vant vi 2-0 over Maynard Tigers i finalen i the district championship. Intens kamp, begge lag var rimelig keen på å ta med seg trofeet hjem. Før kampstart ble de 22 starterne, som vanlig i sluttspillet, ropt opp og stilt opp på banen, før alle vendte seg mot flagget i det ene hjørnet og the Star-Spangled Banner ble spilt. Var utrolig gøy å spille, det var et ganske stort stadium og mange kom og så på. Etter kampen skulle vi visstnok bli eskortert hjem av brannbiler, men de så vi ingenting til. Kanskje det var en brann et sted. Uansett, denne seieren tar oss til semifinalen i state championships, som spilles førstkommende tirsdag.

Så langt har vi 20 seire og 1 uavgjort i år.

Kom akkurat hjem fra Boston etter å ha sett The Kings of Leon! Konserten ble holdt i Orpheum, et gammelt teater. Glemte selvfølgelig kameraet mitt (bildet er funnet ved hjelp av Google), men jeg er sikker på at dette uansett er en opplevelse jeg sent vil glemme. De spilte alle de beste sangene: Closer, Mc Fearless,  Milk og, favoritten min, Charmer kom til slutt! Helt fantastisk.

Ellers går det veldig bra her. Vi er nå i finalen i District Championships, siste runde spilles på lørdag (kanskje søndag om det regner for heftig). Om vi vinner der, noe vi bør gjøre, blir vi District Champions og går videre til State Championships. Vi vant 5-0 i semifinalen.

Nå skal jeg bare lese litt psykologi før jeg legger meg.

Her i USA har hasj alltid vært mer sosialt akseptabelt enn i Norge og det pågår stadig en debatt om hvorvidt det skal være lovlig å besitte små mengder. 4. november sa Massachusetts ja til avkriminalisering.

Lover bør alltid oppdateres så de er mest mulig i takt med sosiale normer og folkets meninger, ellers er domstolens troverdighet tvilsom. Statsadvokat Tor-Aksel Busch sier: “I dag har 48 prosent av unge menn i Oslo-regionen brukt hasj før de fyller 30 år. Hvis vi kommer i en situasjon hvor hyppigheten og omfanget øker, vil det utvilsomt utfordre lovgivningen og stille spørsmål ved troverdigheten til strafferettsapparatet.”

Han savner en debatt om legalisering av cannabis i Norge. Jeg også. Hasj bør i det minste avkriminaliseres.

For 6 minutter siden meldte msnbc.com at Ohio svingte til Obamas fordel. Dermed er det nå enda sikrere at han blir USAs neste president. Jeg har tro på at han kan utrette store ting. Spesielt liker jeg dette sitatet: “there is not a liberal America and a conservative America - there is the United States of America.” Han engasjerer mennesker på en måte jeg aldri har sett maken til. Måten kampanjen hans har vært styrt på er beundringsverdig. The Committee for the Study of the American Electorate har beregnet at 12-15 millioner flere mennesker vil stemme ved dette valget enn sist. Det er mye; det er tydelig at mange blir fenget av Obamas entusiasme og optimisme - Yes, we can! Som andre har påpekt, Obama besitter visse egenskaper jeg tror er veldig sunne for lederen av den frie verden. Hans ydmykhet og multikulturalitet gir ham en aura av verdensborgerlighet og toleranse. Det er litt uamerikansk, men jeg har absolutt tro på ham som diplomat. Han er definitivt en mann som kan snakke og bringe folk sammen. Men kan han mer?

Det bringer meg til en annen del av mitt syn på Obama. Han er en intelligent, bestemt og karismatisk. Men hva har han gjort så langt? Han har vært senator i bare to år, og i disse to årene har han ikke utrettet noe særlig. Han har fulgt partiet sitt i 96% prosent av voteringene i Senatet og i 97%  av såkalte “key votes”. Med andre ord bringer han ikke noe nytt til Washington og mantraet “Change” er ganske tomt. Jeg tror ikke han har nok tyngde til styre USA, men jeg håper på en positiv overraskelse. Jeg vil uansett ønske ham lykke til, sånn i tilfelle han leser dette.

Massachusetts kommer etter alt å dømme fortsatt til å ha 10 demokratiske representanter i Huset og John Kerry ble gjenvalgt som Senator. Litt mer spennende var de tre folkeavstemningene her i staten.

Forslag 1 var å oppheve Massachusetts’ skatt på personal income. Her var det størst ja-andel blant aldersgruppen 30-44 (ca 42%), men forslaget ble stemt ned av rundt 70%.

Forslag 2 gikk ut på dekriminalisere marihuana. Forslaget gikk gjennom, med omtrent 65%. Det betyr at besittelse av 1 ounce marihuana eller mindre nå ikke kan straffes med fengsel i denne staten, kun med en liten bot. Meget fornuftig.

Forslag 3 gikk ut på å kriminalisere hundeløp. Det forslaget gikk dessverre gjennom med ca 55% for. Et tap for eiendomsretten. Det er ingen grunn til at jeg skal bestemme hva andre skal gjøre med hundene sine.

Kiva er en privat, nonprofit veldedighetsorganisasjon spesialisert på mikrolån. Den vokser stadig; forrige uke ble $825000 lånt til trengende mennesker verden over. På nettsiden deres kan du titte på ulike entreprenører fra forskjellige utviklingsland og hjelpe dem til en bedre hverdag. Du kan delfinansiere lånene deres med summer fra $25 og oppover. Det blir spurt om lån for alt fra å investere mer i familiebedriften til å hjelpe en datters utdanning til å forbedre et primitivt hustak. Lånene blir normalt tilbakebetalt innen 6-12 måneder.

Jeg har nettopp gitt to lån på $25 hver. Det ene til Akua Aboka i Kpalimé, Togo, som en del av et lån på totalt $975. Hun selger klær og vil gjerne bruke dette lånet til å øke kapitalen i den lille bedriften hennes og slik oppnå høyere profitt og en bedre levestandard.

Det andre lånet ga jeg til Mahwish Asif Ali (bildet). Hun bor i Kot Radha Kishan, et lite tettsted 40 km utenfor Kasur i Pakistan. Hun ba om et lån på $450 for å kjøpe en ny bøffel til hennes ektemann, som driver med salg av bøffelmelk. Han selger til flere lokale butikker, og en ny bøffel vil være en verdifull investering.

Jeg ønsker dem begge lykke til og kommer til å følge nøye med på deres fremgang!

Samtidig oppfordrer jeg alle til å registrere seg på www.kiva.org og være med på å gi disse menneskene en mulighet.

Det er under en uke igjen og det merkes. Det er stadig mer snakk om politikk på skolen og stadig flere republikanere kommer ut av skapet. Postere som støtter/kritiserer representant- og presidentkandidaterer er overalt på skolen. En gutt i nabolaget har i ordentlig halloween spirit kuttet Obamas fjes i et gresskar (bildet).

Selv kommer jeg til å stemme for Bob Barr på skolens “mock election”. Mer fordi jeg liker the Libertarian Party enn fordi jeg liker Barr. Han var tidligere erkekonservativ og har mange svakheter, men jeg håper the Libertarians får en del stemmer likevel.